Ble tilkalt til et oppdrag av Sporhundsentralen i ettermiddag. En jeger hadde skutt to rådyr på et beite og det ene hadde stukket av. Dyret som lå dødt på marka hadde også tatt seg en runde før det falt om. I tillegg hadde tre andre rådyr vært inne på beite. Jegeren hadde dratt ut det ene dyret og hadde leitet grundig etter det andre, uten hell. Alle disse dyrene hadde vært i aktivitet innenfor 100 kvadratmeter.
Jeg tok med meg ettersøkshunden Haley i bilen og møtte jegeren på skuddstedet. Med så mye vitring og forskjellige spor å forholde seg til, visste jeg at dette ville bli en utfordring. Vi startet med å finne skuddplassen til dyret som lå dødt på marka, og fulgte blodsporene slik av vi kunne utelukke disse sporene.
Haley tok et spor som gikk i retning der jegeren hadde en formening om at dyret hadde sprunget ut. Etter 200-300 meter uten tegn til blod og kun ferske avtrykk som ikke så ut til å stamme fra et skadet dyr, så bestemte jeg meg for å ta henne av for å starte på nytt igjen.
Nede på beite slapp jeg henne løs for å jobbe litt. Det er helt uproblematisk for jeg kan rope henne inn når det måtte passe, selv om det skulle bukse ut dyr. Etter en stund ser jeg at hun blåser i nesen ned i bakken i en annen retning av jordet. Jeg setter på henne linen og finner bloddråpe på bakken og på bringebærris i nærheten.
Herfra går alt på skinner! Det var bare trist at ikke det ikke gikk rett fram, men i zikk-zakk mellom tett, tett vegetasjon, sikagran og bringebærkratt. Jeg måtte krype på alle fire flere meter og alt som var løst falt av. Ull eller fleece er ikke å anbefale i et sikagranfelt... Etter vel 100 meter så blir linen slakk, og når jeg kommer krypende etter ser jeg Haley stå å slikke i skuddsåret til et dødt rådyr.
Skuddet er plassert helt riktig, og både jeger og Haley får ros!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar